Hopp til innhold Enter

Hva er CBAM og hvem må rapportere i 2026?

CBAM, eller Carbon Border Adjustment Mechanism, er EUs karbontoll på utvalgte importvarer fra land utenfor EU. Fra 1. januar 2026 trådte den definitive fasen i kraft, og EU-importører av karbonintensive varer er nå pålagt å skaffe seg godkjent status som CBAM-deklarant, kjøpe CBAM-sertifikater og levere årlige erklæringer. For norske virksomheter er bildet todelt: norske selskaper som importerer til EU, er allerede underlagt EU-reglene, mens Norges eget CBAM-regelverk er planlagt å tre i kraft fra 1. januar 2027. Artikkelen går gjennom hvem som må rapportere, hvilke varer som er omfattet, hvordan avgiften beregnes og hva norske importører bør gjøre nå.

Hvilke virksomheter er pålagt å rapportere under CBAM?

Alle EU-importører av CBAM-omfattede varer som overstiger 50 tonn netto masse per år, er pålagt å rapportere under CBAM fra 2026. Terskelen gjelder ikke for elektrisitet og hydrogen. Importører som ikke når 50-tonnersgrensen, er i praksis unntatt fra de fleste forpliktelsene, men selve godkjenningskravet som autorisert CBAM-deklarant gjelder alle som importerer de aktuelle varene.

Den nye 50-tonners terskelen ble innført gjennom den såkalte Omnibus-forordningen (EU) 2025/2083, som trådte i kraft i oktober 2025. Ifølge ICAP Carbon Action er omtrent 90 prosent av EU-importørene nå unntatt fra de fulle forpliktelsene, men de resterende 10 prosentene dekker likevel 99 prosent av de innebygde utslippene fra CBAM-varer. Det betyr at regelverket er målrettet mot dem som faktisk importerer store volumer.

For norske virksomheter er situasjonen todelt. Norske selskaper som importerer CBAM-varer til EU, er allerede underlagt EU-reglene fra 1. januar 2026. Det er EU-importøren, ikke importørens hjemland, som er ansvarlig. Norges eget CBAM-regelverk er derimot planlagt å gjelde fra 1. januar 2027, etter at Stortinget vedtok CBAM-loven i juni 2026. Loven kan imidlertid ikke tre i kraft før EØS-komiteen formelt innlemmer CBAM i EØS-avtalen, noe som per i dag ikke er avklart. Søknadsprosessen for norske CBAM-deklaranter forventes å åpne høsten 2026 via Skatteetatens portal. Norsk Industri anslår at Omnibus-forordningens terskel reduserer antallet norske virksomheter som berøres fra rundt 8 000 til omtrent 300.

Hvilke varer og sektorer dekkes av CBAM?

CBAM dekker seks sektorer: sement, jern og stål, aluminium, gjødsel, elektrisitet og hydrogen. Disse sektorene er valgt fordi de er karbonintensive og særlig utsatt for karbonlekkasje fra EUs kvotesystem. Regelverket opererer på varenivå og bruker tolltariffnumre (CN-koder) for å definere hvilke konkrete produkter som er omfattet.

Jern og stål er den bredeste kategorien og inkluderer råjern, svampjern, flate og lange stålprodukter samt en rekke nedstrømsprodukter som rør, profiler og skruer. Sement og gjødsel skiller seg fra de øvrige ved at de inkluderer både direkte og indirekte utslipp, det vil si utslipp fra elektrisiteten som brukes i produksjonen. For stål, aluminium og hydrogen er det kun direkte utslipp som prises.

Det er viktig å merke seg at CBAM i dag ikke dekker ferdige industriprodukter i særlig grad. Selv om regelverket kan påvirke bransjer som bygg og anlegg, produksjon og bilindustri gjennom innebygd karbon i leverandørkjeden, er det importøren av de spesifiserte råvarene og halvfabrikatene som har den direkte rapporteringsplikten. Europakommisjonen har foreslått å utvide CBAM til å inkludere flere nedstrømsprodukter av stål og aluminium fra 2028, men dette forslaget er ennå ikke vedtatt.

Hva er forskjellen mellom CBAM og EU ETS?

EU ETS er et kvotehandelssystem for europeiske produsenter som setter et tak på tillatte utslipp og lar selskaper kjøpe og selge kvoter. CBAM er en separat mekanisme som legger en tilsvarende karbonkostnad på importerte varer fra land utenfor EU. De er utformet som speilpolitikker: ETS priser karbon for europeiske produsenter, CBAM priser karbon for ikke-europeiske produsenter som eksporterer til Europa.

En viktig distinksjon er at CBAM ikke er et kvotehandelssystem. Det finnes ikke noe omsettelig kvotemarked under CBAM. I stedet er det en plikt til å kjøpe og innlevere CBAM-sertifikater som tilsvarer de innebygde utslippene i de importerte varene. Prisen på disse sertifikatene speiler prisen på EU ETS-kvoter, slik at importerte og europeisk produserte varer møter en likeverdig karbonkostnad.

Sammenhengen mellom de to systemene er også sentral for å forstå innfasingen. EU ETS har historisk gitt gratiskvoter til energiintensive industrier for å beskytte dem mot utenlandsk konkurranse. Fra 2026 begynner disse gratiskvotene gradvis å bli erstattet av CBAM over en tiårsperiode frem til 2034. I 2026 er den såkalte CBAM-faktoren satt til 2,5 prosent, noe som betyr at importører foreløpig bare trenger sertifikatdekning for en liten andel av de innebygde utslippene. Andelen øker år for år, med en særlig markant økning rundt 2029 til 2030, inntil CBAM dekker 100 prosent av utslippene i 2034.

Hvordan beregnes CBAM-avgiften for importerte varer?

CBAM-forpliktelsen beregnes ved å multiplisere de innebygde utslippene i de importerte varene (målt i tonn CO₂-ekvivalenter) med volumet (i tonn) og prisen på CBAM-sertifikater (i euro per tonn CO₂e). I 2026 justeres dette beløpet ned med CBAM-faktoren på 2,5 prosent, som reflekterer at EU ETS-gratiskvotene ennå ikke er fullt utfaset.

Innebygde utslipp skal i utgangspunktet dokumenteres av den ikke-europeiske produsenten gjennom godkjente målemetoder og verifiseres av akkrediterte CBAM-verifisører. Dersom slik dokumentasjon ikke foreligger, må importøren bruke standardverdier fastsatt av Kommisjonen. Disse standardverdiene inkluderer et obligatorisk påslag og er bevisst konservative, noe som typisk gir høyere CBAM-kostnader enn ved bruk av faktiske utslippsdata. God dialog med leverandørene om utslippsdata er derfor direkte lønnsomt for importøren.

Dersom det allerede er betalt en karbonpris i produksjonslandet, kan denne trekkes fra CBAM-forpliktelsen. Per i dag har imidlertid ingen tredjeland fått formell godkjenning fra Kommisjonen for slike fradrag, og det relevante gjennomføringsregelverket var fortsatt til behandling ved siste oppdatering. Importører som kan dokumentere slike betalinger, bør følge utviklingen nøye.

Når det gjelder tidslinje: salg av CBAM-sertifikater starter 1. februar 2027, og den første årlige CBAM-erklæringen for 2026-import skal leveres innen 30. september 2027. Kvartalsvis skal autoriserte deklaranter holde sertifikater tilsvarende minst 50 prosent av akkumulerte innebygde utslipp siden årets start. Ifølge Sustamize gjelder disse fristene strengt og utløser direkte sanksjoner ved brudd.

Hva skjer hvis virksomheten ikke overholder CBAM-kravene?

Virksomheter som ikke overholder CBAM-kravene, risikerer en standardisert bot på 100 euro per tonn CO₂e for hvert tonn innebygde utslipp som ikke er rapportert eller dekket av sertifikater. Boten er inflasjonsjustert og harmonisert med strafferegimet under EU ETS. Viktig å merke seg: boten erstatter ikke plikten til å innlevere de manglende sertifikatene, slik at total kostnad ved manglende etterlevelse raskt kan overstige 150 til 170 euro per tonn CO₂e.

Konsekvensene strekker seg lenger enn økonomi. Importører uten autorisert CBAM-deklarantstatus kan ikke lovlig importere de aktuelle varene til EU. Gjentatte eller alvorlige brudd kan føre til at statusen trekkes tilbake, noe som i praksis stenger tilgangen til EU-markedet for de berørte varene. Forsendelser kan også bli stoppet i tollen ved grensen inntil forpliktelsene er oppfylt, med lagringskostnader og forsinkelser som følge.

I tillegg kan nasjonale myndigheter i EU-landene ilegge egne administrative bøter og kreve tredjepartsrevisjoner på importørens regning. For norske importører til Norge vil Skatteetaten ha ansvar for å ilegge overtredelsesgebyr, mens Tolletaten kontrollerer at importerte varer kommer fra autoriserte deklaranter ved grensen.

Hvordan bør norske importører forberede seg til CBAM i 2026?

Norske importører bør handle nå, selv om Norges eget CBAM-regelverk ikke trer i kraft før tidligst 1. januar 2027. Norske selskaper som allerede importerer CBAM-varer til EU, er underlagt EU-reglene fra 1. januar 2026 og må ha søkt om autorisert CBAM-deklarantstatus i det aktuelle EU-landet. For dem som importerer til Norge, åpner søknadsprosessen forventet høsten 2026.

Det første steget er å kartlegge leverandørkjeden og identifisere alle varer som faller inn under CBAM ved hjelp av tolltariffnumre, samt bekrefte opprinnelsesland og sjekke importvolum mot 50-tonners terskelen. Deretter bør virksomheten engasjere leverandører utenfor EØS for å sikre verifiserte utslippsdata, siden mangel på slik dokumentasjon tvinger importøren til å bruke konservative standardverdier med påslag. Miljødirektoratets CBAM-side og Skatteetatens CBAM-informasjon er de primære kildene for oppdatert norsk regelverk og søknadsprosedyrer.

Virksomheter bør også begynne å modellere den finansielle eksponeringen allerede nå. CBAM-kostnadene vil i mange tilfeller bli veltet videre i verdikjeden, og priseffekten på prosjekter og innkjøp kan bli merkbar. Selskaper som kan dokumentere at det allerede er betalt en karbonpris i produksjonslandet, bør samle denne dokumentasjonen for å redusere sertifikatplikten når reglene for slikt fradrag er formelt på plass.

Det er verdt å merke seg at CBAM-utslippsdata overlapper med Scope 3-beregninger under CSRD, slik at arbeidet med leverandørdata tjener flere formål på én gang. For virksomheter som ønsker støtte med å koordinere bærekraftsrapportering, finansiell eksponering og leverandørdialog under ett tak, kan et rådgivningsmiljø med kompetanse på tvers av bærekraft, økonomi og teknologi være et naturlig utgangspunkt.

Frem til norsk søknadsprosess er åpen og EØS-komiteen har formelt innlemmet CBAM i EØS-avtalen, er det viktig å følge med på oppdateringer fra Miljødirektoratet og Skatteetaten. Tidslinjene kan forskyves, og virksomheter som starter forberedelsene tidlig, vil stå langt bedre rustet når kravene trer i kraft.

Dette innholdet er generert med hjelp av AI og kan inneholde feil.